Interview with Maiken Johansen in Rana Blad (NO) // April 2022

Det står en tysker i Bakeribygget og lengter etter Kjetil (31), men han er for alltid dømt til å bli forlatt av de han finner tonen med. 

Et portrett av et piano? Det lyder kanskje som umusikalsk lesning. Men gi det en sjanse. Dette kan du fint lese uten å gå på akkord med deg selv. Kan hende er det også et fragment av den verden du lever i, eller dette er din mulighet til å være nerd ei stund. Og som vi vet, nerdene ruler om dagen. (Bonusspor er noen filmtips til slutt, påsken er jo filmtid for mange av oss).

Et av de sterkeste krigsbildene vi har sett fra Ukraina er av Irina Maniukina. Hun kommer til et bombet hjem, og spiller en siste sang på sitt piano før hun flykter videre til Lviv med sine to barn.

– Det er et svart kapittel, sier pianisten Kjetil Mulelid stille om forferdelighetene som pågår i Europa.

Kultur har alltid vært et sterkt og fredfullt våpen, spesielt viktig å hegne om i tider med ufred og konflikt. Det er ikke første gang pianoer går heden i krig.

Allerede har det gått noen uker siden siste Bakeribyggfestivalen. Artistene har dratt fra Ranas koseligste festival, status er gjort opp. Deltakere og festival-arbeidere har tatt med seg og sitt. Men på scenen står en tysker og lengter etter den siste han fant tonen med. Det var med Kjetil Mulelid.

Vi kan trøste tyskeren med at han fortsatt ikke er glemt. Men hvorfor i all verden kommer denne saken først nå?

Jo, fordi det som skulle være en klassisk forhåndssak endte opp som mer dyptgående tekstlig etterklang og ettertanke. Vi oppdaget nemlig at Mulelid kan mer enn å spille. Han kjenner pianoets indre vesen og der er det mye å lære om, både musikk- og samfunnshistorie, ja om oss mennesker.

Hvert piano er et eget individ.

Pianist Kjetil Mulelid

– Hvert piano er et eget individ. De har forskjellige karakterer, klanger, sier 31-åringen og får oss veldig på gli med sin fascinasjon for og kunnskap om pianoer.

Dette bare måtte vi dykke dypere i. Derfor leser du nå noe så smalt som et portrett om pianoet. Eller om Kjetil. Eller deg. For pianoer kan personifiseres. De har sjel mange av dem, de er historieformidlere. Og det er vel ikke på viddene å tenke at en god pianist er en god menneskekjenner, som vet hvilken tangent som må treffes på rett måte for å penetrere følelsesregisteret til den som lytter?

– Lyden er forskjellig fra instrument til instrument. Det er noe jeg finner fascinerende med akustiske instrumenter generelt, men et akustisk piano er så særegent og når du spiller solo får du det fram på en mer tydelig måte enn i et band. Det gir deg så mange muligheter til å jobbe med nyanser, føler jeg. Det er den oppdagelsen som har gjort at jeg har vokst mest i solo-perioden min, sier Mulelid.

Den neste store?

Etter å ha turnert store deler av verden og sluppet flere kritikerroste album kom Kjetil Mulelid med sin soloplate «Piano» i 2021. Den ble gitt ut på plateselskapet Rune Grammofon som har ry for å håndplukke noe av det mest interessante innenfor skandinavisk musikk. Albumet fra Mulelid er det første solo pianoalbumet i deres katalog. Musikken består av komposisjoner som Mulelid har skrevet, og som formes med omhu intuitivt gjennom hans improviserende og spontane spillemåte. Det engelske nettstedet The Free Jazz Collective stiller spørsmål om hvilke nye unge jazzpianister som kan fylle skoene etter Keith Jarrett. I denne forbindelse blir Kjetil Mulelid nevnt som en av disse nye håpene. I omtalen av plata «Piano» avslutter de med følgende; «It’ll be really interesting to follow Kjetil Mulelid’s career, he might become one of the big names in future jazz.»

Vi kaller han for en snik-ranværing siden han er kjæreste med Maya Skonseng som kommer herfra. De møttes under studietiden i Trondheim, og bor i dag sammen i Oslo. Han jobber som musiker og hun som interiørarkitekt, og de er jevnlig på Rana-besøk. Men 2022 var første gang han inngikk i programmet til Bakeribyggfestivalen og det var også første gang han fikk teste seg som artist i byen.

Mulelid er født og oppvokst i Hurdal, i Akershus. Men han har med «sin» Maya ikke bare funnet tonen med en ranværing, han har også fått stor sans for Helgeland.

– Veldig. Familien til samboeren har feriehus på Aldra. Første gang jeg kom dit ble jeg helt satt ut. Jeg er veldig svak for fin natur. Der har jeg vært mye og der blir jeg nok også mye framover.

– Hvis du skulle beskrive kjæresten din som et piano, hvordan ville det blitt?

– Det er et veldig fint piano fra Italia som heter Fazioli. Maya er kanskje en Fazioli. Bestemt, skikkelig tøff og veldig fin.

Pianoet han spilte på under Bakeribyggfestivalen har en langt mer hardbarka look, eies av Sparebank1 Helgeland og disponeres av Bakeribygget. Det er ett av flere instrumenter banken har kjøpt inn som står på ulike steder på Helgeland. Det ble kjøpt på initiativ fra Smeltedigelen og 4/4 til Campus Helgeland i forbindelse med at Campus åpnet i 2013 og pianoet ble første gang brukt av Eyolf Dale på Smeltedigelen samme år. Siden den gang er pianoet traktert flere ganger på ulike konserter, på Campus og Rana Bibliotek, forteller Bjørn Bonsaksen i 4/4

– Utfordringen har vært å skape et eierforhold, få noen til å ta ansvar for og se etter dette flotte pianoet. Vi oppdaget etter hvert at et så fint instrument må tas godt vare på, det må vedlikeholdes og brukes. I samråd med banken og Bakeribygget fant vi ut at det beste var å flytte det til Bakeribygget. Her blir det både satt vann til slik at ikke treverket tørker og det blir brukt, av festivalen, kulturskolen som noen ganger gjør konserter der og av de som er på bygget.

Pianoer - det er superinteressant!

Kjetil Mulelid, pianist og nerd

Hvor du spiller har selvsagt også mye å si hvordan det instrumentale individet framstår. Nok en gang er pianoene litt som oss. Vi har en annen framtoning i vår egen stue enn når vi er på byen, eller vi er i et annet land. Om vi er på en liten brun pub eller i et annet stort offentlig lokale.

– Spiller du på et piano her i Bakeribygget låter det helt annerledes enn om du spiller hjemme til noen eller på et stort flygel i en stor aula. Å spille handler mye om rommet du er i, du kan jobbe mye med klang og rom, sier Mulelid som er inne i en solo-periode, men også har spilt i en rekke bandkonstellasjoner.

Noen pianoer er føyelige. Noen gir sterk motstand. Igjen, som folk flest.

– Noen er lette å spille på, noen er tunge. Noen er myke og noen er harde. Noen kan være tydelige, de er lette å «snakke» med. Andre igjen er mer «mumlende» – du må jobbe hardt for å få fram tonene. Jeg er mer glad i det softe, runde og romantiske, hvis vi kan si det sånn.

– Det begynner å ligne en form for forføring dette her?

– Absolutt. Det var et problem i midten av tjueårene å finne seg selv og da begynte jeg også å utforske hvordan jeg kan bli ett med instrumentet. Er du sanger så bor du jo i ditt eget instrument, spiller du trompet er det din egen pust og kropp som blåser liv i det.

Som pianist hadde han ikke denne umiddelbare og kroppslige kontakten med pianoet og han tok fagtimer for å finne ut av hvilke muskler han benytter når han spiller. For å forsikre seg om at han bruker kropp og hender riktig og ikke belaster feil. Det kan forringe utviklingen som pianist og opplevelsen publikum får i møte med det universale språket musikk er.

– I likhet med sport samler musikk mennesker. Og hvem som helst kan utøve det. Jeg så et program om en som var over 90 år. Han hadde alzheimer og kunne ikke navnet på noen. Men han hadde spilt klarinett hele sitt liv og kunne fortsatt spille en ufattelig fin versjon av «Autumn leaves». Det er sykt fascinerende og bare en av så mange fine ting som er utrolig kult med musikk.

Hvert piano er et nytt bekjentskap. Av og til faller han pladask. Av og til oppstår en forelskelse.

– Ja, noen instrumenter klarer du nesten ikke slutte å spille på. Du får uten tvil et kjærlighetsforhold til enkelte pianoer. Det handler mye om instrumentet, men det handler som nevnt også om det rommet det står i. Det er for meg et mysterium, at noen bruker masse penger på et instrument og ikke tar vare på det, eller plasserer det slik at verdien ikke utnyttes fullt ut. Et fint instrument fortjener en fin plass, så det får vise seg fra sin beste side, mener Mulelid, og vi kommer igjen inn på dette med piano versus menneske.

For også mennesker svinger mest når de tas vare på og respekteres. Da låter det bra, da blir det luggum stemning.

– Finnes det instrumenter du hater?

– Hat er et så sterkt ord. Men noen pianoer har jeg vært glad for å gå fra. De som ikke gir deg noen ting, når det føles som om du har tapt mer enn du har gitt.

Høres kjent ut det også.

- Du må ha det gøy, det må føles interessant, da vokser du.

Kjetil Mulelid, pianist

Det første personlige forholdet til et piano fikk Kjetil Mulelid da han kjøpte sitt eget for et par år siden.

– Da ble jeg oppriktig interessert i å finne ut enda mer av instrumentet. Som 28-åring gikk det litt opp for meg at hvis du spiller trommer, et fysisk instrument, så vet du mest sannsynlig hvordan alt er bygd opp. Jeg innså at jeg visste veldig lite hva som er bak tangentene.

Han ble så oppslukt at han tok kontakt med pianotekniker Joakim Sigvaldsen og var sammen med han i fem–seks dager for å forstå fysikken og oppbygningen til pianoet.

– Særlig når jeg har vært rundt om i Europa er det sjelden de beste pianoene du finner på spillesteder som ikke er statlig finansierte. Det hender seg en tangent henger seg opp eller pianoet er stemt feil. En stabukk av et piano, kan du si. Da fikk jeg bruk for den kunnskapen.

En liten justering kan være alt som skal til, hele pianoet behøver ikke være dårlig.

– Vi må kunne si at du er blitt helt nerd på dette her nå?

– Ja, jeg er blitt skikkelig nerd, jeg må innrømme det, ler han.

Han har også opparbeidet seg en forkjærlighet for enkelte merker.

– Pianoer er fra alle verdens land og jeg merker tydelig at jeg blir knyttet ekstra til noen av dem.

For tiden er han inne i en sentraleuropeisk periode, med spesiell sans for Bösendorfer og Bechstein-pianoer. Bösendorfer er en østerriksk Yamaha-eid klaverprodusent. Her snakker vi kostbare instrumenter, kjent for kvalitetsklang. Produsenten lager også klaver med 92 eller 97 tangenter mot 88 som er det vanlige. (Her er det bare å notere ned informasjonen til en framtidig påskequiz).

Jeg er vel en veldig dyktig pianist som har et

sterkt ønske om å tilføre noe til pianoets historie.

Om jeg klarer det får vi vente å se.

Kjetil Mulelid, pianist

Kjente traktører av Bösendorfere er blant andre Oscar Peterson, Leif Ove Andsnes og Tori Amos. Den Norske Opera skal ha hatt flere Bösendorfere i sin stall.

– Bösendorfer er kun bygget av heltre hentet fra minst 800 meters høyde i alpene. Yamaha lager ellers kjempefine instrumenter, men så blir man kritisk til slike masseproduksjoner. Det trilles ut tusenvis av pianoer fra fabrikker i Kina hver dag. Men når det kommer til Bösendorfer er det snakk om bare 200 i året.

– Noen pianoer er født av kapitalisme eller kynisme, noen er født av kjærlighet, kan vi si det?

– Vi er litt der ja. Det er en interessant verden. Historiene til pianoer er superinteressante.

Bechstein er tysk, produsert for i sin tid å imøtekomme de høye kravene til Franz Liszt og Hans von Bülow. Det ble i forlengelsen leveranser til rojale kretser, som til Buckingham Palace. Produsenten posisjonerte seg meget sterkt i store markeder som det britiske og russiske og var på tidlig 1900-tall en av de største innen segmentet high-end pianoer. Også de kongelige i Norge var på kundelisten.

Bechstein ble hardt rammet under første verdenskrig og under andre verdenskrig ble fabrikken i Berlin bombet sønder og sammen av de allierte. Mange håndverkere gikk tapt som følge av krigen og etter krigen ble kun et par pianoer produsert per år. Tapt posisjon ble etter hvert gjenvunnet og Bechstein er fortsatt assosiert med godt håndverk og unike kvaliteter.

Vår egen Edvard Grieg har komponert på et Bechstein, Bob Dylan var svak for merket og lurer du på hvordan det ser ut så kan du se på Elton Johns video til «Sorry seems to be the hardest word». Claude Debussy sa: «Piano music should only be written for the Bechstein.»

– Når vi kaller pianoer for individer, er det damer eller menn du spiller på?

– Det varierer faktisk, Det kommer an på modellen og klangen. Merket

Schimmel føler jeg veldig er en «han». De er ofte store og tunge. Mange

store klassiske pianister liker Schimmel. Det morsomme med allmennt

kjente Steinway er at det ligner på Apple, har jeg tenkt mange ganger.

Alle store pianofabrikker ble ødelagt under andre verdenskrig, men

Steinway som var todelt med en avdeling i Hamburg i Tyskland og

en avdeling i New York, ble da kjempestore i New York.

– De begynte å masse-eksportere «high class» til Europa og var veldig

gode på markedsføring. At Steinway er så store handler litt om

gjenoppbygningen av Europa og USAs inntreden i krigen og etterkrigstiden.

Funfact. En måte å skille et Hamburg-flygel fra et New York-flygel er en liten «kul» på publikumssiden av flygelet som er til å låse lokket. Ellers strides de lærde om hvilken variant som er best. Mulelid er ikke nødvendigvis enig i at Steinway er verdens beste om det er det mest populære flygelmerket blant pianister.

– Instrumentmessig er de fine, men spør du en pianotekniker vil flere si at Steinway er tungbygd, sammenlignet med europeiske eller japanske pianoer.

Han gjør oppmerksom på at det finnes to ulike pianoskoler, skoler i betydning av de som tilvirker pianoer: Wienerskolen og den amerikanske metoden.

– I wienersystemet er overtonene helt tilfeldige, mens den amerikanske metoden bruker dupleks-systemet, det betyr at hver tone skal klinge en oktav over i festet sitt. Poenget er at med denne USA-vibben skal alt være så stort, grasiøst og fyldig. Det er direkte og pompøst. Et wienerpiano klinger mer lyst og lett og fargerikt, sier Mulelid som har master i utøvende musikk med piano som hovedinstrument.

Vi kan forstå det, for nå er vi inne i detaljert og komplekst terreng som ikke bare er helt enkelt for oss vanlige dødelige å få grep på. Men vi prøver å henge med i svingene.

I alle årene han har spilt og studert piano har han aldri hatt en lærer

som har fortalt han noen ting om selve instrumentet. Det synes han

er underlig, for i annen musikk- og instrumentlæring er det nokså vanlig.

– Det er hele denne tradisjonen med utøveren, altså pianisten, og

pianoteknikeren. De skal helst ikke ha noe med hverandre å gjøre.

Det forholdet har ingen andre i musikkverdenen og det synes jeg er

så rart og det forsøker jeg hardt å jobbe mot. Pianister som tar høyere

utdanning bør få kurs i det tekniske, det gir så mening for meg.

Han er godt vant med å spille i metropoler og imponerende spillelokaler.

Men han synes også det er fint å spille i en liten by i et lite bygg, på et ikke så veldig prangende piano.

– Jeg har vært mye i Mo i Rana de siste fem-seks årene fordi kjæresten min er herfra. Det er noen byer jeg bruker litt lengre tid på å komme inn i, jeg tenker da på byens musikkverden. Bergen er for meg vanskelig sånn sett. Og Mo hadde jeg ikke spilt i før Bakeribyggfestivalen selv om jeg har vært her mange ganger. Det var artig siden jeg kjente mange i salen, samtidig rart siden forholdet mitt til Mo ikke har vært musikalsk. Faren min er fra Ålesund, det blir det samme der. Du kommer ikke helt inn i musikk-tanken med det samme, så jeg måtte bruke et par låter før jeg var der. Men det var veldig, veldig gøy!

Han har fått et nytt forhold til det å spille konserter etter hele pandemikjøret.

– Hver gang jeg spiller konsert nå tenker jeg: Shit, så heldig jeg er. Før tok jeg det

litt mer for gitt. Nå er jeg så glad for å få drive med det jeg driver med. Jeg kan

ikke klage over pandemien selv om jeg mistet haugevis med jobber, for det gjorde

jo alle. Da jeg kom opp med dette soloprosjektet så hadde jeg mye tid til å holde på

med det. Etter platen kom ut har jeg bare siden mars i fjor spilt godt over 20 konserter.

Det er utrolig kult å ha fått så mye tid, frihet og rom til å skape.

Han var skeptisk til å holde på med solo piano. Det er så nakent og sårbart, forklarer

han. Han kjente litt på at det nesten var en sfære forbeholdt store verdensstjerner.

Hva kunne vel han tilføre genren?

– Det har vært artig med så bra tilbakemeldinger og jeg har fått så fine muligheter

til å prøve ut formatet gjennom konserter, og også i filmprosjekter der jeg har spilt

i veldig fine omgivelser, som Vigeland-museet og i et bildegalleri på Eidsvoll.

Og jeg har fått reise land og strand med dette.

Konsertformatet er unikt, for en konsert kan kun spilles og oppleves en eneste gang.

Mulelid er stor fan av å gi seg selv muligheten for improvisasjon. La musikken få

lov til å leve.

– Jeg jobber med hver låt forskjellig fra gang til gang. Låtene er mer rammer. Jeg

vet sånn cirka hvordan bildet skal bli, men behandler det på nytt. Publikum er jo

der, rommet og instrumentet, det er faktorer som kan være til hjelp når du spiller

solo, men ikke på samme måte som når du spiller i et band. Har du en dårlig dag

kan andre spille deg bra, den greia har du ikke alene. Gjør du en feil er det ingen

som kan hjelpe deg, du er ansvarlig for alt selv. Det har vært kult å erfare,

å stå hundre prosent på egne bein og utfordre seg selv på scenen.

– Hva liker du best. Band eller solo?

– Det er så forskjellig. Begge deler er utrolig gøy.

Hva som kjennetegner en god pianist har heller ingen fast fasit, det svaret vil endre seg ut fra hvilken pianist du spør. Vi spør Mulelid.

– Noen er så flinke teknisk, noen har en sykt fin touch og måten de treffer tangentene på kan være unik. Men fellesnevneren for det jeg mener er en god pianist, eller musiker, er et slags overskudd. At du som lytter hører at dette kan gå alle veier, det er ingen begrensninger og du merker at alle muligheter er åpne., teknisk, musikalsk og idémessig,

Han begynte å spille da han var rundt syv år, på seriøs basis da han gikk på videregående. Han har øvd mye, kanskje enda mer før, for nå unner han seg i større grad fri og et liv utenom pianoet.

– Jeg forsøker å spille litt hver dag, men har ikke et regime. Du må ha det gøy, det må føles interessant, da vokser du. Jeg er flink til å ta pauser. Jeg kan lett ta en uke fri, gå på turer og gjøre helt andre ting. Det er deilig, for når du kommer tilbake kan du på en måte starte på nytt.

Hele Europa har vært pianistens Kjetil Mulelids scene: London. Berlin. Paris, Warszawa. Libanon. Brügge. Porto, hvor han skal tilbake i mai. Og Mo i Rana. Han reiste mye sist høst, i Norden, Estland, Frankrike og England. Det var etterlengtet etter en pandemi som tillot lite reising. Nå er det et Europa i endring på en annen og enda mer skremmende måte. Det er absurd, synes han.

– Jeg har ikke ord. Det gir ingen mening. Det er et historisk, ufattelig trist skifte. Jeg har væt mye rundt i Europa og har aldri følt bekymring på denne måten før. Det er uvirkelig. Helt absurd. Jeg bodde i København i tre år og der møtte jeg folk fra hele verden. Jeg har ikke vært i Ukraina, men har mange venner fra Latvia, Estland og Polen og alle disse stedene mine venner bor er så tett på.

I krig er kulturen alltid under press. Enkelte kulturuttrykk møter nå boikott i Russland. Frie stemmer skal stilles. Mulelid har reflektert over dette.

– Jeg møtte nylig en kollega av meg som spurte om jeg hadde hørt mye på den russiske komponisten Dmitrij Dmitrijevitsj Sjostakovitsj. Jeg måtte ærlig si at jeg ikke hadde hørt mye på han. Han sa mye av spillingen min føltes som den musikken. At det var mange likheter. Derfor har jeg med blandede følelser hørt på han i det siste. Så har jeg også lest om han, fordi det er så fin musikk. Han levde i Sovjettiden og da skulle det lages musikk som var propaganda-basert og støttende til sovjetpartiet. jeg fant ut at han utfordret systemet, med undertoner som er et stikk til makta. Når jeg hører på det nå gir det musikken en ekstra dybde.

Bakeribyggets piano, et Upright-piano, merke Schimmel, er heldigvis omgitt av fred og ro. Tangentene hviler på gode hensikter og her ved sceneteppene føles krigen nesten ekstra uvirkelig, selv om den er et stadig tilbakevendende tema i intervjuet. Men vi lar det hele ligge en stund og får høre litt mer om denne solide tyskeren på scenekanten. Det er ikke så ulogisk at pianoet «bor» akkurat i industribyen Mo i Rana.

– Den industrielle revolusjonen gjorde det såkalte Upright-pianoet til det det er. Før den tid fantes det bare flygler og de som hadde råd til pianoer var rike folk, forteller Mulelid.

– Pianoet i Bakeribygget er altså 100 prosent et resultat av den industrielle revolusjonen. Med den fulgte sentralisering, folk flyttet til byene, inn i leiligheter og mindre hus. Fabrikkene begynte derfor å bygge pianoer som tar mindre plass, med stående strenger som på en harpe, i stedet for flygler som har liggende strenger.

Brukspianoene er ikke designet for å skape visuelt engasjement og pianoet i Bakeribygget er ikke slående vakkert på noe vis. Men det kan passe i en industrielt fundamentert by som Mo i Rana jo er.

– Det er en Han, føler jeg. Litt tøft og hardt og det tåler en fight. Et perfekt instrument. Jeg synes det var skikkelig fint å spille på. Det er et piano som låter bra, og i bandsituasjoner er det helt prima.

Han gjentar at det var kjempegøy å opptre i Bakeribygget, i Mo i Rana. Fin stemning. Og koseligheten festivalen selv hevder de er mestere på ble etterlevd.

– Det første jeg fikk var hjemmelaget gulrotkake og en kopp kaffe, det er jo oppskriften på koselighet det.

Stjernepianist og jazzpianist Keith Jarrett, som Kjetil Mulelid selv sammenlignes med om dagen, er et musikalsk forbilde. Her nøster vi opp nok en Rana-link.

– Han har faktisk vært på Mo. Jeg tror det var i forbindelse med hans første turné i Norge på 60-tallet. Grunnen var at sjefen for den nasjonale jazzscene, Jan Ole Otnæs, kommer herfra.

Nå har Jarrett sluttet å spille, men de stedene han spilte på 60-tallet var sceniske kremplasser som operaen i Sydney og Carnegie Hall. Det ypperste av spillesteder.

– Måten de fikk folk til å komme på konserten på Mo var

ved å spille noe tradisjonell jazz av noen helt andre band

over et musikkanlegg. Så sa de at dette ble spilt i byen

snart. Folk kjøpte billett, men ingen visste hvem han var.

Jeg tror det var 300 på den konserten. Det er noe du ikke

kan gjøre i den digitale verden i dag, å markedsføre

noe med helt feil band eller artist, ler han.

Det sitter langt inne å innrømme, eller si høyt at han

selv er en dyktig pianist. Han er tross alt norsk. Vi må be

han innstendig om å være mer Steinwaysk i stilen.

– Jooo. Jeg er nok en veldig dyktig pianist som har et

sterkt ønske om å tilføre noe til pianoets historie. Om

jeg klarer det får vi vente og se. Jeg prøver å være

særegen, at det jeg gjør ikke føles som noe hvem som

helst kunne gjort. Da kunne jeg like gjerne holdt på

med noe annet.

Pianoet i Bakeribygget, tyskeren fra den industrielle revolusjonen, står nå og lengter. Etter at noen skal komme å forstå han som Kjetil gjorde. Vi ønsker jo alle å bli forstått og håndtert med lidenskap og interesse.

– Enn du da Mulelid, hvilket piano er du?

– Jeg er vel mer romantisk, litt kald. To ord som egentlig ikke passer sammen. En Bösendorfer. Det er i alle fall et ønske at jeg er det.

Gratulerer. Du har lest et portrett om et piano. Flere til og med. Eller har vi nettopp hatt en samtale om verden, om relasjoner og det å se noe for hva det virkelig er?

Vi lar den tonen henge igjen å dirre i rommet. Helst i et fint et, et med den riktige klangen.
For eksempel ditt eget hode.

Kilder: Wikipedia/ulike temasider om pianoer – og nerden Kjetil Mulelid.